>> Midt ute i Øksfjorden lyser merdene opp.

 

På langt hold minner det om landingsbanen til en flyplass. Når du kommer nærmere, ser det ut som selvlysende sirkustelt. Men nei, det er fiskemerder. Merder som lyser opp i mørketiden og skaper optimisme i Finnmark.

– Han er bare fire minus i dag. I går var det kaldt. Minus tolv, sier Kurt Pettersen (45), akvatekniker og lokalitetsansvarlig for åtte merder i Øksfjorden i Loppa kommune. Det er mandag og tidlig i desember. Om noen timer skal Kurt gå av etter en hel uke på vakt, men først tar han seg tid til en omvisning på anlegget til Grieg Seafood Finnmark (GSFF).

Vekter ble røkter
Klokken har så vidt passert lunsj. I to timer har solen under horisonten gitt et snev av dagslys, men når Kurt starter opp sin Polarcirkel-båt fra basen på Kræken, er det bekmørkt. Vi skal ut til Kurts rike.
– Jeg har verdens beste jobb. Om sommeren altså! Nå i mørketiden kan det være litt trasig, men jeg har veldig spennende oppgaver og store utfordringer, sier Kurt og speeder opp til halv fart, 20 knop.

 

Han var tidligere vekter før han begynte i havbruksnæringen.
– De to yrkene har jo en del fellestrekk. Både vektere og røktere skal sikre liv og eiendom. 24 timer i døgnet, året rundt. Men den store forskjellen er at jeg nå har ansvar for flere hundre tusen individer og svimlende verdier.

Kurt peker og forklarer. På hver lokalitet er det syv-åtte merder og i hver merd rundt 100.000 laks. Det er bokstavelig talt millioner av kroner som svømmer der nede, og akvateknikeren har ansvaret for at minst mulig går til spille.

 

>> Kurt Pettersen skiftet yrke fra vekter til røkter.

Evig «midnattsol»
Vi nærmer oss Steinviknes, Kurts lokalitet, og fargestrålene stiger opp fra havet. Lyskildene er plassert inne i merdene og sørger for at smolten har «midnattssol» døgnet rundt.
– Dette er 2010-generasjonen som ble satt ut i mai og juli. Jeg skal følge dem hele tiden, helt til de slaktes en gang på høsten neste år, sier Kurt som omtaler laksen som «barna sine».
– Jo, jeg får et nært forhold til dem. De er jo husdyr!

 

EGI-rapporter
Kurt besøker fôringsflåten flere ganger i døgnet. Her kan det lagres opptil 240 tonn fôr i åtte siloer. Fra hver av dem går det en slange, en til hver av de åtte merdene. Kurt må justere nett og slanger og drive annet forefallende arbeid. Han skal sjekke at fisken har det bra og ikke minst sørge for at den til enhver tid får i seg riktig mengde næring.

– Ikke for mye fôr. Ikke for lite. Det høres enkelt ut, men er en svært komplisert prosess. Heldigvis har vi
gode hjelpemidler. Hver dag måler vi temperaturen i havet og vi teller eventuell død fisk. Disse opplysningene, pluss mengden fôr som er brukt, blir registret i produksjonsstyringssystemet Fishtalk, og hver mandag får vi EGI-rapport fra EWOS som gir grunnlag for justeringer.

 

 

Stressfaktorer
Fra styrhuset på fôringsflåten har Kurt full oversikt over merdene. Her punsjer han også inn data, og han kan følge fisken via TV-skjermer. Hit kommer også EWOS båten hver torsdag og server Kurt og hans kolleger med nytt fôr, vann og diesel.

– Nøkkelen til riktig fôring er kombinasjonen av gode dataopplysninger og det vi ser med det blotte øyet. Via kameraene kan vi observere fisken til enhver tid, se om den spiser riktig eller om den er stresset og ikke svømmer i ring slik den skal.

 

Kurt nevner stressfaktorer som dårlig vær eller at noen kjører uvettig rundt anlegget med båt. Men han mener også at fisken lar seg
distrahere av mer bagatellmessige ting som selvlysende klær.
Og så har vi oteren!

 

– Det er en listig kar som har vært på besøk flere ganger, men vi har aldri tatt ham på fersk gjerning. Den klatrer over hopperingen om natten og forsyner seg. Det ser vi av matrester som ligger igjen på ringen.

Spennende mandager
Ti mil lenger øst, i GSFFs hovedkvarter i Alta, sitter Randi Rydland og venter på ukens EGI-rapport. 37-åringen fra Fitjar har gått gradene etter at hun utdannet seg ved Landbrukshøyskolen på Ås. I 1998 sendte hun en åpen søknad til alle oppdretterne i Finnmark og fikk napp hos havbruksgründeren Harald Volden som senere fusjonerte med Grieg Seafood.

– Jeg hadde jobbet litt med settefisk hos Sjøtroll i Sunnhordland og hadde også annen erfaring med matfiskoppdrett, sier Randi som startet karrieren i nord som røkter.

Senere ble hun produksjonskoordinator og er i dag produksjonssjef hos GSFF, trebarnsmor og lykkelig gift i Alta.
– Mandagene er ekstra spennende, for da kommer tallenes tale fra EWOS. Det er fint med ukentlige tilbakemeldinger som baserer seg på ferske opplysninger, ikke bare historiske data, sier hun om EGI som gir mulighet til å sammenligne utviklingen både mellom ulike lokaliteter og enkeltmerder.

 

Fôrkonkurranse
EWOS er hovedleverandør av fôr, og Randi er godt fornøyd med servicen.
– Oppfølgingen er god, og kundekonsulentene er flinke. Ikke bare faglig, men også i måten å behandle mennesker på. Men vi kjøper også en del fôr fra Skretting. Det er bra med konkurranse, og vi sjekker hele produktene opp mot hverandre. GSFF har fôrutgifter på opptil ti millioner kroner i uken. Som ellers i havbruket er fôrfaktoren, mengden som går med til å produsere ett kilo ferdig fisk, helt avgjørende.

– Vi ligger litt for høyt i øyeblikket, men det pågår et forbedringsprosjekt i alle de fire regionene til Grieg Seafood, sier Randi Rydland.

 

Kaffepause
Ute på Kræken samles de ni på skiftet, pluss driftsleder Kjetil Knutsen, til en kopp kaffe. Noen sverger til beksvart, nordnorsk kokekaffe, andre vil ha mer tidsriktig espresso eller cappuccino. Det er mange likhetstrekk med livet på en oljeplattform; mannskapet er på jobb en uke i strekk, og det må holdes øye med et hav av tekniske detaljer døgnet rundt. Boforholdene er enkle, men trivelige, og i motsetning til oljearbeiderne kan mannskapet her stikke en tur hjemom hvis det er absolutt nødvendig. Været er et evig samtaleemne. Jo, det har vært fint og mildt hittil i vinter, men det kommer nok dager der snoen pisker i ansiktet og hele Øksfjorden er full av issørpe.

 

– Når det er sterk vind og det nærmer seg 20 minusgrader, må vi ofte hakke løs isen som legger seg langs gjerdene på merdene. Sånt blir du lang i armene av, sier Kurt og flirer.

 

Biblioteksjef
Arbeidsstokken på Kræken varierer i alder fra 19 til 60 år. Ingvar Isaksen (59) er veteranen på Kurt sitt skift. Han er tidligere sjømann og flink til å fortelle skrøner og anekdoter. Og han er en ypperlig kokk, sies det, søndag vartet han opp med pinnekjøtt og skapte julestemning tre uker før tiden.

 

Karene er fra Finnmark alle som en. Bare Cathrine Moen (39) skiller seg ut. Hun er eneste høne i kurven og kommer sørfra, fra Modum på tjukkeste bondelandet. Og hun var tidligere biblioteksjef i Honningsvåg!

 

– Nå har jeg jobbet med havbruk i to og et halvt år, og jeg angrer ikke. Dette er en spennende og utfordrende jobb. Midt i blinken for meg som liker natur og friluftsliv, sier hun.

 

Inn i skolen
Produksjonssjef Randi Rydland håper at flere vil ta utfordringen, slik Cathrine har gjort.
– Bransjen sliter litt med rekrutteringen. Det kan skyldes negativ medieomtale og at det kan være litt krevende forhold på anleggene med en uke på og en uke av. Men vi ønsker å ta grep for at flere skal oppdage hvor spennende denne næringen er, sier hun.

Ett av grepene er en egen skolekonsesjon ved Nordkapp maritime fagskole og videregående skole i Honningsvåg. Det blir Grieg Seafoods 24. konsesjon i fylket, noe som understreker selskapets posisjon som en tung næringslivsaktør og viktig arbeidsgiver.

 

>> Produksjonssjef Randi Ryland (t.v.) og kvalitetssjef Berit Seljestokken studerer EGI-rapporten som

kommer hver mandag.

 

50 trailere

– Vi var veldig glade og stolte da vi tidligere i år fikk Finnmarkskonferansens næringslivspris. De ulike kommunene er positivt innstilt til virksomheten vår og legger forholdene godt til rette. Vi gir dem til gjengjeld verdiskapning og gode arbeidsplasser, samt at vi kjøper lokale tjenester der det er mulig, sier Randi som kan fortelle at rundt halvparten av laksen som produseres av GSFF sendes til Russland. Hver uke krysser 40-50 trailere landegrensen med laks som Kurt og de andre røkterne har tatt seg av – fra smolt til slakt.

 

Sol i sikte
På Kræken er Kurt klar til å dra hjem til Alta. Arbeidsperioden er omme. Ingen rømninger denne uken heller, og med fôrfaktor én blank på lokaliteten sin er han en av de beste i klassen. Det er ennå lenge til 20. januar som markerer slutten på mørketiden. Men før den tid kan han se frem til en velfortjent ferie på sydligere breddegrader. Neste stopp: Thailand!